Lest: Snømannen
En av de sterkeste Harry Hole‑bøkene jeg har lest så langt – mørk, ubehagelig og samtidig umulig å legge fra seg. Nesbø skriver med et driv og et språk som gjør at sidene bare forsvinner.
Snømannen – Harry Hole på sitt mest ubehagelige
Jeg har akkurat lest ferdig Snømannen av Jo Nesbø, bok nummer sju om Harry Hole, og dette er så langt en av de bøkene i denne serien som har gjort sterkest inntrykk på meg. Dette er en krim der sidene bare forsvinner, og samtidig en historie som river og drar litt i det menneskelige underveis.
En bok jeg endte opp med å kjøpe to ganger
Jeg kjøpte Snømannen først digitalt på Apple Books, slik som de andre Harry Hole‑bøkene jeg har lest. Midt i lesingen bestemte jeg meg for å selge alt av Apple‑utstyr, og dermed forsvant også tilgangen til boka. Ikke helt gjennomtenkt.
Resultatet ble at jeg måtte ut og jakte på den på nytt – denne gangen som innbundet utgave, som nå står trygt i bokhylla og blir der til evig tid. Det viste seg faktisk å være overraskende vanskelig å finne den i innbundet versjon, siden boka kom ut i 2007 og ikke akkurat står i bunker i butikkhyllene lenger.
Kort om boken (uten spoilere)
Handlingen er lagt til Oslo‑området, med noen viktige avstikkere til blant annet Bergen, og vi befinner oss i de første årene på 2000‑tallet. Det er vinter, første snøfall, og mennesker forsvinner på en måte som sakte, men sikkert peker mot at Harry og kollegene har med en seriemorder å gjøre.
Mer enn det trenger du egentlig ikke å vite før du leser – resten fortjener du å oppleve selv underveis, uten at jeg røper noe som helst fra denne boken som jeg trygt kan anbefale.
Harry mer midt i stormen enn før
Noe av det jeg likte best denne gangen, er hvor personlig saken føles for Harry. Han blir mer involvert i det som skjer enn jeg kan huske fra de tidligere bøkene i serien, og det gjør historien både mer intens og litt ubehagelig på en god måte.
Litt som i bok nummer 5 i serien, Marekors, der ble det jo også veldig nært og personlig av andre årsaker. Marekors er det jo også laget en fantastisk bra TV-serie av, den kan jeg virkelig anbefale.
Jeg tenkte noen ganger at «Dette er vel å dra det ganske langt, Jo?» – men samtidig er det nettopp det som gjør at jeg ikke klarer å legge boka fra meg.
Persongalleriet – mange nok, men ikke for mange
Persongalleriet er solid uten å bli kaotisk. Her møter vi de «faste» vi har blitt glad i (eller oppgitt over): Harry Hole, Rakel, sønnen Oleg, sjefen Gunnar Hagen og psykologen Ståle Aune. I tillegg kommer Katrine Bratt inn som ny kollega – en figur som både tilfører energi, spenning og litt uro til historien.
Det er mange nok personer til å fylle historien, men ikke så mange at du mister oversikten eller aldri rekker å bli kjent med dem. Alle har sine små menneskelige svakheter og styrker, og Nesbø er flink til å pirke borti trekk vi alle kan kjenne igjen i større eller mindre grad.
Språket og drivet i boka
Det som imponerer meg absolutt mest med Jo Nesbøs bøker, uten unntak, er hvor lett han skriver – uten at det noen gang blir lettvint på en måte, vanskelig for meg å beskrive; det må leses for å oppleves. Språket flyter, dialogen fungerer, og han har en egen evne til å drive deg videre side etter side uten at du helt merker hvor tiden blir av.
Det er også en del ganske mørke og til tider grove scener her, mer enn i enkelte av de tidligere bøkene, men for min del oppleves det som en naturlig del av universet han har bygget opp – ikke som sjokk for sjokkets skyld.
Lengde, format og litt samleverdi
Min utgave er på 439 sider – akkurat passe for denne typen historie, spør du meg. Ikke så kort at det føles som hastverk, og ikke så lang at det blir seigt.
Som nevnt over har jeg begynt å kjøpe Harry Hole‑bøkene innbundet, og planen var å skaffe de resterende i samme format. Det viser seg å være alt annet enn enkelt – spesielt for de litt eldre titlene som Snømannen fra 2007.
Min dom
Alt i alt er dette en bok som virkelig leverer på det jeg håper å få når jeg leser en god krim bok:
Et personlig galleri jeg bryr meg om.
En hovedperson som får kjørt seg skikkelig.
En historie som både underholder og pirker i det menneskelige.
Og et språk som er en sann fryd å lese.
Jeg gir Snømannen 5 av 5 mulige fra min side. Dette er foreløpig ett av høydepunktene i Harry Hole‑serien for meg – og en bok jeg er glad for å ha stående fysisk i hylla, etter å ha «mistet» den digitalt på veien :-)
Alt i alt er dette en bok som virkelig leverer på det jeg håper å få når jeg leser en god krim bok:
Et persongalleri jeg bryr meg om.
En hovedperson som får kjørt seg skikkelig.
En historie som både underholder og pirker i det menneskelige.
Og et språk som er en sann fryd å lese.
Jeg gir Snømannen 5 av 5 mulige fra min side. Dette er foreløpig ett av høydepunktene i Harry Hole‑serien for meg – og en bok jeg er glad for å ha stående fysisk i hylla, etter å ha «mistet» den digitalt på veien :-)