Uhellet i Løytesdalen – 17 Mai 2023

Jeg var veldig usikker på om jeg skulle publisere dette innlegget, det kan gjerne bli litt for privat, og litt i lengste laget. Innlegget er ikke tur relatert på annen måte enn at denne skaden skjedde på tur.

Om dere velger å la være å lese dette så skjønner jeg det.

Nå er dere advart 🙂

Tusen takk.

JJ

Starten.

Ca. klokken 14:00 på selveste 17 Mai så parkerte jeg og King Kenny på parkeringen til Havrefjell.

Stor sekken min var lastet til randen og skikkelig tung, jeg hadde med meg kamera utstyr, linser og masse kos, denne gangen så ble faktisk sekken såpass tung at jeg valgte å ikke veie den før vi dro hjemmefra.

Jeg har gått en del med tung sekk i det siste, og vi skulle bare 3 km inn til Løytesdalen, så dette burde gå bra.

Jeg hadde pakket for å være 4-5 dager i camp som vi skulle ta dagsturer utifra. Planen var å trene på sporing i line, og å trene på å ta bilder av dyr med zoom linsen, fortrinnsvis av elg.

Inn til Løytesdalen (nesten)

Å vandre til Løytesdalen på 17. mai gjir meg fra fra mas og ståk, pluss at det kan blir en fin friluftsliv opplevelse der jeg kan lære litt mer om foto.

Starten på turen begynner ved parkeringen, hvor man forbereder seg på å ta fatt på den flott og lettgått stien innover.

Jeg tror aldri jeg har vært i bedre turform og holdt godt tempo innover frem til jeg ble litt overmodig når jeg skulle hoppe over et myrhull etter ca. 2 km.

I ettertid så ønsker en at en kunne pauset tiden å tatt en annen avgjørelse.

Jeg kunne gått rundt dette myrhullet, men det var ikke så rare hullet så jeg valgte å hoppe over det.

Jeg plantet høyre foten godt i bakken og tok sats, men akkurat når jeg tok sats så sviktet grunnen under høyrefoten og jeg sank 20-30 cm. ned i myra før foten fikk feste. Da var jeg allerede nesten i «spagaten» (føltes slik) og fikk dermed full belasting rett ned på høyrefoten med full vridning på det meste.

Dette endte selvfølgelig ikke bra!

Det smalt noe helt forferdelig i høyre hofte og det føltes som om noe revnet nede i buken mellom belte og stellet mitt. Det var noen intense smerter som gjorde at jeg var sikker på å besvime der og da. Det kjentes ut som noen hang i foten min å prøvde å vri den av samtidig som de sparket meg i skrittet!

Jeg skyndet meg å surre Kenny fast i beltet mens jeg lå å skrek og ojet meg.

Jeg lå en stund helt rolig med tryne i myra og en 40+ kg sekk oppå meg mens jeg prøvde å analysere kroppen sin tilstand og hva neste bevegelse ville bli.

Jeg fikk rullet meg over på siden og frigjort meg fra sekken uten å rote til linen til Kenny som var surret fast i beltet, jeg var litt bekymret på hva han ville gjøre om jeg skulle svime av.

Hele høyre siden fra nederste ribbein og ned var mørbanket og verket noe helt forferdelig, jeg følte at hofte og fot var helt ubrukelig rett og slett. Jeg ble liggende slik til jeg følte at jeg turte å prøve å komme meg opp i sittende stilling, det gikk, men ikke uten intense smerter og mye ojing.

Jeg satt slik en stund å kjente godt etter, og etter en stund så samlet jeg mot til meg og reiste meg opp. Syge banan for noen smerter det var i hele høyre side av lysken og hoften, jeg har ikke hatt så vondt siden jeg datt i trappa å brakk ett og bristet to ribbein!

Nå var jeg utrolig nærme ved å svime av igjen, kvalm, iskald hud, kaldsvetting og svimmel.

Der og da så ble jeg livredd, det kjentes ut som om det var kommet en stor utposing mellom beltet og stellet, som om en avlang ballong lå der halvfull av vann. Dette i tillegg til smerten gjorde at jeg ble skikkelig redd for at jeg hadde ødelagt meg innvendig, og da tenker en fort på tarmer i klem, indre blødninger etc. Jeg var nok gjerne en skikkelig «Drama Queen» i dette tilfellet, men det er rart med det når angsten tar overhånd.

Jeg klarte såvidt å gå litt rundt, stille og VELDIG rolig, jeg ville sjekke om det var en plass som var tørr nok til sette opp teltet på i tilfelle jeg ikke kom på en bedre løsning enn å bli der inntil videre. Sekken kunne jeg jo bare glemme å bære, jeg greide bare såvidt å dra den bort til kanten av myra slik at den stod tørt, men det var så vondt at jeg skjønte fort at denne turen er definitivt slutt før den startet.

Hele myra var for våt til å sette opp et telt på, det var et par plasser rett ved siden av, men jeg greide faktisk ikke å trø i noe som gikk oppover så de måtte jeg bare gi opp med en gang.

Jeg satt meg ned ved sekken å drakk litt vann av drikkeslangen, på denne turen så testet jeg å ha med en 2,5 liter drikkeblære i sekken siden vannet der inne vi skulle campe av erfaring smaker en del myr… 🙂

Jeg huket GPS`n med inReach av sekken og tenkte lenge på om jeg skulle bruke SOS knappen.

(Mer om den her)

Trykker jeg på denne SOS knappen så setter jeg igang hele rednings apparatet, dette er en avgjørelse en ikke skal ta lett på, men samtidig så skal vi jo ikke være for redd for å benytte seg av denne tjenesten i de situasjonene der en virkelig trenger hjelp. Nå var jeg mest sannsynlig bare noen hundre meter fra mobildekning og kun 2-3 km fra folk, så jeg valgte å la knappen være i fred frem til jeg hadde sjekket om jeg kunne finne mobildekning.

Mulig at jeg ubevisst også tok høyde for at Legehelikopter muligens ikke tok med King Kenny og sekken min, og det faktum at bilen ville bli stående igjen der oppe i Felle. I sekken så er det sikkert utstyr for over 40.000,- kroner, så den har jeg ABSOLUTT ikke lyst til å miste.

Jeg greide omsider å få hodet på plass, drakk litt mer vann, sjekket mobildekning og GPS. Så begynte jeg å bevege meg tilbake der jeg kom fra, jeg kan langt i fra kalle det å gå, for var det en 5 cm. hindring eller stigning så bød det på store utfordringer, flaks for meg at dette var en gammel gjengrodd traktorvei som jeg har vært på mange ganger før. De første 200 meterene er verst før det blir noe bedre de neste 600 meterne, og etter dette så er det fin grusvei helt ut til bilen.

Bildet er fra når vi var på vei tilbake for å finne dekning. Jeg tok et bilde ca. hver 3-400 meter i tilfelle noen kunne gå inn å hente sekken min senere, hvis de da også har bilder så blir det lettere for dem om de aldri har vært i området.

Jeg beveget meg såvidt fremover og fikk sendt en melding etter ca. 150 meter eller der omkring, jeg hadde bestemt meg for å sende til min søster først, der har begge to sertifikat og kan kjøre langt. Jeg hadde veldig lyst til å prøve å få med meg hund, sekk og bil hjem igjen denne dagen.

Jeg ser nå i ettertid at jeg var veldig redd for å skremme de, meldingen var slik:

«Har dere noen planer i ettermiddag? Tror jeg trenger assistanse. Har vært litt uheldig. Leter etter dekning nå, ved Havrefjell, Løytesdalen.»

Johnny

Den melding var vel ikke akkurat en god beskrivelse av hvordan det egentlig var, og en annen ting var at jeg gikk konstant å følte på at jeg kunne svime av når som helst 🙂

De svarte: «Klart vi hjelper, kommer med en gang!»

Da ble jeg så glad at begynte å grine der og da, utrolig hva redsel og frykt kan gjøre med oss som ikke føler på det så ofte, jeg ble en skikkelig sippete gammel mann…

Jeg kan se på loggen at SMS var sendt og mottatt klokken 15:00 og jeg fikk dekning til å ringe klokken 15:39, men da var de heldigvis allerede på vei oppover mot Telemark fra Lillesand. På denne tiden så hadde jeg beveget meg ca. 450-500 meter fra der uhellet skjedde, og det var absolutt maks fart med de smertene og en hund i line.

Da jeg fikk dekning nok til å ringe så begynte jeg bare å grine når min søster tok telefonen, lykkelig, redd, og alt på en gang. Etter litt tid så fikk jeg forklart sånn noenlunde hva som var skjedd, og at jeg trengte hjelp til å hente sekken og til å kjøre meg og King Kenny hjem.

Jeg fortsatt å bevege meg mot bilen siden jeg måtte jo komme meg frem til den uansett, det ble en lang og slitsom ferd med en imponerende lav snitt hastighet.

Min søster og svoger kom faktisk frem før meg, jeg hadde vel 150 meter igjen da de kom, og jeg ble utrolig glad for å se dem.

Min svoger gikk etter sekken med det samme jeg hadde forklart hvor den lå, han fikk med seg GPS med SOS knapp som en ekstra sikkerhet, da kunne han også følge sporet mitt tilbake.

Min søster tok King Kenny, og det var en stor lettelse. Litt før vi kom til bilen så lå det et dren rør som jeg ikke greide å trø over, min søster måtte være sherpa å bygge steintrapp opp og ned for meg, helt utrolig hvor hjelpesløs en blir når kroppen ikke virker slik den skal.

Vi kom oss fint bort til bilen der vi surret King Kenny og ventet på min svoger. Da han kom tilbake så fikk jeg et par saftige gloser om hvorfor jeg pakket en så tung sekk, jeg er jo enig. Men jeg skulle jo ikke gå så langt…

Det å komme seg inn i bilen var såpass smertefullt at vi var vel bare et forsøk fra å ringe 113, men jeg kom meg inn til slutt. Og når jeg satt i ro så var det egentlig ikke så ille, i ettertid så lurer jeg jo på hvorfor jeg ikke tok smertestillende som jeg hadde liggende i førstehjelp skrinet i sekken.

I løpet av vente tiden så hadde vi blitt enige om at jeg absolutt burde sjekkes av en lege før jeg reiste hjem, så da bar det rett til legevakten i Arendal.

Det å komme ut av bilen var nesten like ille som sette seg inn, men etter litt styr så var jeg på vei inn på legevakten. Men svoger ble da sittende igjen med to biler og en hund ved inngangen til legevakten, en utfordring i seg selv det der.

Og lite viste vi da at han kom til å sitte der til halv to på natten, tusen hjertelig takk til Dagfinn og Monica!

Jeg kom rett inn på legevakten uten at de prøvde å sende meg til Kristiansand der jeg skulle ha gått siden jeg bor i Lillesand, forstå det den som kan.

Etter noe venting og en urinprøve så kom jeg inn til legen. Der fikk jeg vite at det var ikke blod i urinen, jeg fikk så beskjed om å skynde meg litt siden det var flere som ventet på tur.

Jeg sa at jeg beveget meg så fort jeg greide og at jeg ikke greide å legge meg ned på benken slik hun ønsket, men jeg greide å lene meg godt bakover så hun fikk sjekket lysken og foten min. Denne legen var brysk og stresset og ringte nesten direkte til sykehuset (10 meter borti gangen) med beskjed om at de fikk overta siden jeg var så vanskelig å undersøke. Når hun undersøkte meg så mente hun at hun kunne kjenne en utposing som igjen indikerte at dette var Lyskebrokk.

Om Lyskebrokk: Hva er et brokk?

Jeg kom mer eller mindre direkte inn på kirurgisk der en imponerende kirurg tok imot meg med en del spørsmål, imponerende i den forstand at han leste meg som en åpen bok å så at jeg var vel nesten like redd som det jeg hadde vondt. Han ba meg fortelle om hva som var skjedd og hvordan dette skjedde.

Videre så fikk jeg veldig god hjelp av både kirurg og sykepleier og ble lagt i en seng uten veldig store problemer, smertene var fremdeles kraftige ved den minste bevegelse. De tok ultralyd av stellet for å se etter skader. De sjekket foten, de løftet og la den ned uten min muskelhjelp og alt dette gikk bra, men så snart jeg skulle bevege den for egen maskin så ble smertene helt uutholdelige.

Nå fikk jeg også smertestillende i tillegg til de to Paralgin Forte jeg allerede hadde fått på legevakten, ifølge min søster så virket de godt siden jeg ble litt «over the top» etterpå 🙂

Så snart kirurgen hadde fått svar på de spørsmål han hadde så begynte vi å snakke tur. Kirurgen var en turmann som hadde vært mange plasser, både på sommer og vintertur. Han hadde også vært i Børgefjell, dette er en plass jeg har planer om å besøke denne høsten, han fortalte også at de var en gjeng som gikk Norge på langs i etapper, jeg mener å huske at de var kommet opp til Beitostølen området og at neste etappe skulle dekke blant annet Langsua Nasjonalpark som er en plass jeg også har veldig lyst til å besøke.

Det er godt med en skikkelig avsporing, og det vet jo legen også 🙂

Etter en grundig undersøkelse her så ble jeg sendt opp til Radiologisk Undersøkelse der de skulle sjekke om de kunne se om dette var Lyskebrokk, der kan de se om fett eller tarm «tyter» ut av bukveggen. Dette kan fort bli alvorlig om det kommer klem på tarmen, eller at denne forflytter seg nedover i buken sa de.

Kirurgen mente at dette mest sannsynlig var en Lyskestrekk, selv om både Lyskebrokk og hoftebrudd ble vurdert.

Undersøkelsen viste ingen tegn på Lyskebrokk, så jeg ble trillet ned igjen til gangen ved kirurgisk, når vi kommer ned dit så ser min søster at de har lagt en regning under puten min uten å si et ord til meg, dette var jo en utrolig rar måte å gjøre det på i 2023, de kunne jo i det minste sagt ifra at de gjorde det.

Nede i gangen ved kirurgisk igjen.

Etter dette så er jeg litt usikker på hva som ble sjekket først og sist, men jeg var oppe til både ultralyd av lysk og røntgenundersøkelse av hofte og kne. Jeg var opp å ned tre ganger siden det kom inn tre trauma tilfeller som de kalte det, en blindtarm og to som hadde hoppet fra brygga og bommet på vannet tydeligvis, det så helt forferdelig ut når de trillet forbi meg.

Enda godt at de ble prioritert foran en haltende vandrer!

Etter at analyse av nevnte undersøkelser var gjort så ble jeg sendt inn på akuttmottaket for innleggelse med mistanke om Lyskestrekk, som da ble en oppgave for Ortopedisk Avdeling.

Da var klokken nesten halv to på natten og min søster og svoger kunne endelig reise hjem. Jeg er kjempe takknemlig og jeg syntes veldig synd på dem i og med at dette ble en 17 mai ettermiddag med bare bekymring, kjøring, stress og venting for dem.

Inne på akuttmottaket så ble jeg godt ivaretatt av to sykepleiere som satte noe jeg tror heter venflon i min venstre hånd, de spurte meg ut om alle data du kan tenke deg, de sjekket blodtrykk og de tok EKG på meg. Så snart de var ferdige med dette så kom det en annen pleier å tok fire glass med blod fra meg. Jeg må si at jeg følte meg veldig trygg og godt ivaretatt fra det øyeblikket jeg ble trillet inn fra legevakten til sykehuset, jeg er imponert av dem alle sammen. (unntatt MR avdelingen, men det kommer jeg tilbake til)

På mine runder mellom avdelingene så snakket jeg også litt med Portørene som trillet meg rundt, han ene hadde jobbet der i 32 år å gledet seg til å gå jobb hver dag, en annen dame var nettopp kommet hjem fra 2 måneder i Asia og syntes det var godt å komme tilbake på jobb. Sånn er moro å høre, det er ikke alle som har det sånn.

Mer om stillingen «Portør»: Portørenes arbeidsoppgaver

Inne på Arendal Sykehus akuttmottak.

En ny Portør kom og trillet meg til rom nummer 30 på Ortopedisk Avdeling, der fikk jeg faktisk et dobbelt rom helt alene hele oppholdet, det var herlig.

Å komme meg ut av sengen kunne jeg bare glemme, selv om de fant frem saken i bildet under slik at jeg skulle kunne gå på toalettet som var delt mellom to rom.

Tror ikke denne blir utslitt denne uken.

Jeg måtte krype til korset å takke ja til en flaske, og det fungerte faktisk helt greit.

Jeg sov ingenting denne natten, men på morgenen så fikk jeg noen smertestillende tabletter, og da duppet jeg av et par timer før legevisitten.

Jeg mistenker at de ikke var særlig imponerte av mine 17 mai sko og klær 🙂

Legen kom å snakket med meg, kjente på lysk og fot, løftet og vred til det gjorde skikkelig vondt, og ga foten litt trykk mot hoften, alt dette var vondt, men det må jo til. Hun kikket også etter blodutredelse som hun mente burde dukke opp etter hvert, hun fant ingen. Jeg så dem først når jeg kom hjem å fikk dusjet, Mama Mia som jeg så ut der nede. Legen gikk uten å gi meg noen særlig konklusjon, men jeg fikk beskjed om at operasjon ganske sikkert ikke var nødvendig så jeg kunne få lov å spise. Iskald svinestek og karamellpudding til dessert er undervurdert etter kun å ha spist to loff skiver 30 timer tidligere 🙂

Litt senere på dagen fik jeg beskjed om at jeg måtte til MR, og de hadde ikke tid før neste dag, så dette innebar en overnatting til. Jeg ringte min søster og sa King Kenny nok måtte være hos dem et døgn til, ingen problem sa hun, kattene er kastet ut 🙂

Det er godt å få hjelp i slike situasjoner, det er egentlig nok å forholde seg til allerede.

Jeg informerte også resten av familien og lederen min på jobb siden jeg ikke regnet med å kunne være tilbake på jobb med en gang.

Min datter og to barnebarn kjørte hjem til meg å hentet lader, noise cancelling ørepropper, Jens Kvernmo boka mi, skift og toalettsaker, og når de kom på besøk så de også kjøpt med min favoritt sjokolade «Gullbrød» og en god gammeldags Krokanstang til meg. Nå kunne jeg få vasket meg litt, skiftet, lest litt i min nye Jens Kvernmo bok og gjerne høre litt Jegerprøven lydbok i stedet for å høre naboen sin telefonsamtale 🙂

Jeg har meldt meg opp til Jegerprøven den 5-13 Juni hos Jakt & Friluft AS

Det var super digg med besøk, og det var utrolig moro å se alle tre igjen, dette ble faktisk andre gang jeg traff mitt barnebarn Sarah som var en måned og to dager gammel denne dagen. Tiden fløy av sted og jeg koste meg glugg, sikkert litt full av smertestillende, men jeg koste meg masse. Det var utrolig herlig å få en sånn «lomme» i dagen som handlet om noe helt annet enn grunnet til at jeg var der i utgangspunktet.

Min datter ordnet med både kaffe og et glass med konsentrert saft jeg kunne bland i vannet når jeg ville.

Men etter en stund så måtte de jo reise hjem og da rigget jeg meg til med bok, saft og Gullbrød. Resten av dagen gikk med til lesing og små soving, plutselig så hadde jeg ikke kjangs til å holde meg våken, og da duppet jeg fort av en liten halv time. Utpå ettermiddagen så våget jeg meg til å prøve å komme meg ut av sengen for å gå på do, det gikk på et vis, og når jeg først var kommet meg opp i stående stilling på gulvet så gikk det egentlig ganske bra. Så da ble de museskritt med en fot slepende etter meg ut til toalettet resten av oppholdet, det var mye bedre enn flaske.

Halve denne naten sov jeg ganske bra helt til gjorde et stunt i søvne som gjorde utrolig vondt, da var det bare å ringe på pleier å få i seg noe smertestillende så fort som fy, resten av natten ble så som så, jeg var jo litt redd for at det samme skulle skje igjen. I fem seks tiden så våknet jeg, fikk vasket meg, pusset tenner og gått på toalettet, helt fantastisk. Jeg drakk litt saft og leste ut boken min.

Klokken 08:00 så kom sykepleieren med tablett glasset og fylte opp vann muggen min, hun informerte også om at MR pleide å bli utført før klokken 12:00. I 10-11 tiden så kom den en fysioterapeut inn på rommet og ville lære meg å gå på trykker, og da spesielt i trappe trinn, jeg ble litt overrasket over dette å spurte hvordan dette hadde dukket opp. Det viste det seg at når jeg hadde snakket med sykepleieren på natten så hadde jeg sagt at jeg var bekymret for å ikke greie å komme meg inn hjemme der det er to høye trappetrinn ved inngangsdøren, og jeg hadde også uttrykt min bekymring for at jeg skulle glemme å spørre om sykemelding. Begge deler var videreformidlet til de rette avdelingene, imponerende igjen.

Jeg trente på krykker som faktisk ikke var så lett som jeg trodde, krykken skal følge skadet fot etc. Etter en stund så sa fysioterapeuten at vi skulle ut å trene i trappen, det var jeg ikke klar for siden opp og ned bevegelse var så sykt vondt, men da sprang han 5 etasjer ned og hentet et step-up-brett som vi kunne trene på inne på rommet. Hele seansen tok vel 20-25 minutter og var faktisk til stor hjelp i ettertid.

Jeg lærte også en artige huske regler, den var som følger:

“Good leg to heaven! Bad leg to hell!”

Dette betyr ganske enkelt at når du går i en trapp så skal du for det første alltid ta ett trinn om gangen, og det er alltid den gode foten som skal først opp siden den vonde foten aldri skal bøyes.

Ned trappa skal den vonde foten først, siden den fremdeles ikke skal bøyes, og så skal den gode foten følge etter 🙂

Litt senere på dagen, i halv ett tiden så kom den Real Madrid fan og moro klump av en Portør å hentet meg for trille meg bort til MR. Der ble jeg bedt om å legge meg på et «brett» som de så kjørte rett inn en stor maskin, de også på meg øreklokker med radio etter først å ha surret ledningen rundt halsen en runde. Jeg fikk ingen informasjon om hva dette var, hvorfor vi skulle gjøre det, eller hvor lang tid det tok. Jeg har kraftig klaustrofobi, så dette var helt i grenseland for hva jeg kunne håndtere. Jeg fikk en «nød-knapp» i hånden, så startet de maskinen. Jeg prøvde å rette ledningen på headsettet siden det hjelper lite med noe rundt halsen når en har klaustrofobi for å si det sånn, da kom den ane av de to som var å spurte om det var problemer. Jag sa at ja, det er det, for det første får jeg ingen info, ledning rundt halsen og jeg lurer også på hvor lang tid dette tar. Når dette skjedde så lå jeg med hodet såvidt på utsiden av maskinen. Han informerte da om at dette kom til å ta 15-20 minutter og at de snart ville kjøre meg lenger inn i maskinen. Da fikk jeg nesten panikk og ga tydelig beskjed om det var helt uaktuelt for min del, dette stopper her og nå, kjør meg ut igjen er du snill!

Jeg vet ikke om de ble sure eller ikke, og det bryr jeg meg heller ikke om egentlig, men dette var den verste opplevelsen jeg hadde under mitt opphold. Det virket som om jeg bare var et nummer på listen de måtte huke av, ingen tegne til kommunikasjon i det hele tatt, dette kunne vært håndtert mye bedre.

Nå hadde jeg jo laget til litt krøll for legen som skulle vurdere veien videre, men det gikk ikke så lang tid før jeg fikk beskjed om at jeg skulle inn i CT maskin. Denne gangen spurte jeg hva det var, hvordan det fungerte og hvor lang tid det tok. Denne maskinen var en del mindre med og jeg ble kjørt inn med hodet først slik at det stakk ut på andre siden, de hjalp meg over på bordet og informerte tydelig hele tiden, jeg tipper at dette tok 2-3 minutter, og det gikk helt fint.

Dette ble til slutt en lang dag med mye frem og tilbake, så jeg var glad når legen kom å satte seg ned å ga meg den gode nyheten at jeg ikke hadde noen alvorlig skade som trengte behandling. Skaden var en Lyskestrekk der muskler og sener var stukket til maks, samtidig som jeg hadde hatt full vridning på hoften.

Legger inn en link til en side som har en video som viser dette veldig bra.

Legen mente at etter 2-3 uker med hvile så ville jeg kunne begynne trene meg forsiktig opp igjen, men det var veldig viktig å ikke belaste noe i denne perioden. Det var også viktig å bruke krykkene og fortsette på smertestillende/muskelavslappende i hele perioden, dette kommer jeg til å følge opp så lenge jeg er sykemeldt, men etter det så må jeg jo kunne kjøre bil (om jeg greier det da) 🙂

Dette var veldig gode nyheter!

Legen vurderte skaden dit hen at jeg kom til trenge ca. 2 uker med sykemelding. Jeg spurte om sykemelding ut neste uke, mandagen uken etterpå er hellig, så da får jeg jo god til å kjenne på om dette holder, og hvis det er kun mobilitet det står på, så er jeg så heldig at jeg kan ha hjemmekontor. Jeg ble sykemeldt i en uke og satser på å være 100% tilbake på jobb neste tirsdag.

Klar for utsjekk og hjemreise.

Jeg informerte familie og venner om status, og min datter og mine to barnebarn kom nesten å hentet meg med det samme 🙂

På veien hjem så var hun så snill å kjøre innom apoteket på Harebakken slik at jeg fikk hentet de tablettene jeg skulle ha, og hun gikk også inn på Rema 1000 å handlet for meg på veien hjem.

Et kvarter før vi var hjemme så ga jeg beskjed til min søster om at jeg snart var hjemme og at de kunne komme bort med bil, sekk og hund når det passet for dem.

Når vi kom hjem så stod broderen å malte leiligheten, det burde jo jeg egentlig hjulpet til med, men denne lille «ferien» var planlagt før dette kom opp, så sånn ble det bare.

Min dater ordnet alt slik jeg ønsket, så nå var alt lagt til rette for at jeg kunne bo på soverommet i to tre dager. Og ikke lenge etterpå så kom min søster og svoger med bil, sekk og King Kenny 🙂

Tur med Kenny har min gode nabo og bror hjulpet til med så langt. Min søster og min datter har også tilbudt seg, så jeg har fått masse hjelp.

Jeg som liker å være alene å litt einstøing begynner å tenke litt på hvordan dette hadde vært for de som ikke har noen?

Jeg bør virkelig begynne å sette mer pris de jeg har rundt meg 🙂

Videoen på denne siden vise mest sannsynlig fasit på hvilken muskel jeg skadet.